Ole Eriksen Astad, 1831-1903, var født i Batnfjorden, på husmannsplassen Storteigen under garden Astad. Plassen er omtalt i bind 5 av Nils Tore Leivdal sin «Gards- og ættesoge for Gjemnes», men Leivdal har dessverre bommet ganske ettertrykkelig når han omtaler Ole og hans søsken. Undertegnede har forsøkt å rette opp i dette ved å beskrive utførlig og med kilder hva som er de riktige familiemedlemmene. Boka kunne naturligvis ikke endres, men opplysningene ligger tilgjengelig som rettelse inne på Slekt og data sine forumsider. Rettelsene ligger også her.
Det har ikke vært så enkelt å finne hva Ole gjorde eller hvor han bodde før han flyttet til Kristiansund, men vi kan se at han som 18-åring i 1849 flyttet til Trondhjem. Hva han beskjeftiget seg med har det også vært vanskelig å finne noen opplysninger om. Når han flyttet tilbake til Møre og Romsdal vet vi heller ikke, men ting kan tyde på at det er ham som i 1865 bor sammen med sin mor, enka Brit, på plassen Teigen i tellingskrets 013 Furseth og Harstad. Fødselsårene stemmer ikke helt, men det trenger ikke bety noe i så gamle dokumenter. Om dette virkelig er Ole, står han oppført som fisker og ungkar. Uansett har det ikke vært mulig å finne ham noe sted i folketellingen for 1875.
Det fortelles at Astadbukta innerst i Batnfjorden var et rikholdig spisskammers, og ytterst i fjorden brukte man å fange storsild på drivgarn.
Ole var hele 47 år gammel da han endelig gifta seg med Beret Johanna som han allerede hadde sønnene Edvard Bernhard (12 år) og Johan Martinus (7 år) med. Beret Johanna og Ole bodde altså sammen for første gang da Ole nærmet seg 50. De bosatte seg på Innlandet i Kristiansund, og der ble paret boende, på forskjellige adresser, resten av sitt liv.
I folketellingen i 1885 bor familien sammen med over 70 andre personer med adressen «Reknergaard» (se bilder på siden til Beret Johanna). Ole er der oppført som «sømand», uten mer nøyaktig angivelse for hva han gjorde eller hvilken båt han var på. Jeg vil anta at han muligens jobbet på en fraktebåt, var han på en fiskebåt ville det vel ha stått «fisker» som yrke. Jeg håper å kunne finne ut mer om dette ved hjelp av dyktige folk i Sjøfartshistorisk forening som jeg ser fram til å besøke i løpet av våren.
Ole ble etterhvert fergemann, eller fløttmann som det også kaltes i Kristiansund. Hans jobb var altså å ro folk til og fra Innlandet i Kristiansund. Det var nok konkurranse mellom robåtene og det nystarta Kristiansund dampbåtsamlag som satte inn den dampdrevne sundbåten «Kvik» i november 1876. Ole skjønte at her måtte det markedsføring til, og i avisene fra den tiden kan man se at han annonserte sine tjenester flere ganger. På den første annonsen virker det som om det var i 1888 han begynte i jobben:
Folketelling for Kristiansund kjøpstad 1891
Jeg ser for meg at dette var et hardt og kaldt yrke, – nordvestlandet er ikke kjent for vindstille og høye temperaturer. Ole gjorde altså dette i minst 15 år, fra han var 57 til han var 72. Dét står det respekt av! Kanskje er det Ole som ror over sundet på dette bildet? Det skal i alle fall være fra både riktig tid og sted.
Jeg har jo lenge lurt veldig på hvordan de så ut, de som bodde i Kristiansund fra 1870-årene. Jeg har saumfart hundrevis av gamle bilder jeg har kunnet finne på nettet, men det er jo en umulig jobb når de fleste bildene er oversiktsbilder uten navn. Når det er sagt, så vil jeg påstå at den mannen som sitter i robåten sin nærmest kameraet på bildet under ligner ganske mye på min morfar, og det er jo ikke helt utenkelig at morfar hadde trekk fra sin farfar og oldefar. Det kan jo hende det er en som er i nær slekt, i alle fall. Ole kan det ikke være, man kan se strømkabler på bildet og elektrisiteten kom ikke til Kristiansund før i 1920.
I november 1903 rodde Ole sin siste tur over sundet. Avisa Nordmøre kunne fortelle dette:
«En mand druknet.
Torsdag kveld hændte en styg ulykke her i Byen. En Færgemand skulde gaa ud av sin Baad. Han gled og falt i sjøen. Konen stod og saa paa, hun kunde ikke hjælpe ham. Hun gik efter Folk. Da disse kom til var Manden død. Ulykken foregikk ved Indlandet. Manden hed Astad og var meget gammel.
Dødsaarsagen opgives at være hjertelammelse.»
