Opprinnelse og norske navneskikker
Det har vært en oppfatning av at «Astadslekta» i familien vår kommer fra Batnfjorden. Dette er faktisk en sannhet med store modifikasjoner. Det er riktig at navnet Astad kommer fra gården Astad i Batnfjord, men ingen av våre forfedre har hatt annen tilknytning til denne gården enn at Erik Rasmussen Astad og hans kone Brit Olsdatter Bakke bodde på en av husmannsplassene under gården i noen få år.
I Norge brukte man opprinnelig patronymikon, dvs fars navn, etter fornavnet sitt. Det siste navnet fortalte hvilken gard man bodde på, det var altså en slags adresse. For folk som ikke hadde egen gard, så kunne dette siste navnet endre seg mange ganger etterhvert som man flyttet fra gard til gard for å arbeide.
Dette er grunnen til at for eksempel Erik Rasmussen Astad alltid het Erik Rasmussen, – han var jo sønn av Rasmus, – men han hadde flere «etternavn» i løpet av livet; han var født på Sætervig, en plass under garden Storvig på Bergsøya, og kildene bruker begge disse navnene. Da han ble husmann under Astad-garden, var det dette navnet som ble brukt. Ofte ble navna brukt «om hverandre» også.
Navneloven som kom så sent som i 1923 slo fast at man nå definitivt ikke skulle bruke denne skikken lenger, men at alle måtte ha et fast etternavn. Folk hadde allerede begynt å gjøre dette allerede, blant annet fordi det var slik de «fine» hadde gjort det i lengre tid, for å vise at de stammet fra «fintfolk», og loven var nok bare en stadfesting av hvordan skikkene var endret seg. Endringene i samfunnet forøvrig, med industrialisering og tilflytting til byer der et gardsnavn ikke viste til en spesifikk «adresse» gjorde også at den gamle navneskikken ikke var like hensiktsmessig som i et bygdesamfunn. De som flyttet til byene brukte altså gjerne bare patronymet eller navnet på den siste garden de hadde bodd på som fast etternavn lenge før navneloven kom.
Da Ole Eriksen Astad flyttet fra Batnfjorden til Kristiansund i desember 1878 for å gifte seg med Berit Johanne Jakobsdatter Bjerkeset, ble det Astad som ble brukt som slektsnavn videre. Han brukte også patronymet Eriksen, for å skille mellom de mange Ole som var født på garden Astad og husmannsplassene på samme tid. Han kunne like gjerne ha valgt å bruke bare Eriksen.
Videre kunne Ole Eriksen sin sønn Johan Martinus ha valgt Olsen som fast etternavn, og da kunne det være vi hadde hett det videre. En av gardene som han bodde på sammen med mora før de flytta og foreldrene endelig gifta seg kunne jo også ha vært et alternativ. Han var født på Bjerkeset, og i 1875 bodde han med mora da hun tjkente på Gaupset. Johan Martinus sin sønn Ole Jentoft var rundt 22 år da navneloven kom, og kunne rett og slett tatt sitt patronym Johansen som etternavn om han hadde villet. Han hadde jo aldri noen tilknytning til Astad-garden, ei heller hans far, det var jo farfaren som sist hadde tilknytning dit.
Konklusjonen er altså at det egentlig er litt tilfeldig at det er Astad som ble valgt som slektsnavn, – det kunne like gjerne vært Sætervig, Storvig, Bjerkeset eller Gaupset som Astad, eller kanskje ganske enkelt Eriksen, Olsen eller Johansen.
